:

Eain-folket


Mannen stod ensom foran meg, og bølgende kappe som gikk i et med ørkenen bak ham. Jeg var svært usikker på om jeg burde stole på ham, men jeg hadde ikke noe valg. Å krysse Gilm-delen alene var omtrent det samme som selvmord. Men jeg hadde ikke tid til å dra gjennom sikrere deler. Budskapet mitt måtte for all del komme frem før hæren, ellers var hjembyen min fortapt.

Mannen var fra Eain-folket. Jeg visste selvfølgelig like godt som alle andre som levde nær ørkenen det lille man visste om Eain-folket. De levde i ørkenen. Det hadde vært mange folk og riker i ørkenen, men de var alltid enten på gjennomreise, eller levde i oaser. De eneste som virkelig levde hele livet ute i den rene ørkenen, var Eain-folket. De tilhørte ingen andre land, og ingen hadde noen gang beseiret dem. Det var mest fordi de ikke kjempet med noen. De kunne bare forsvinne i ørkenen.

Gilm-delen av ørkenen var den farligste, og hadde alltid vært tom for folk unntatt Eain. Det var ingen oaser der. Og det levde monstre der som visst var verre enn noen andre. Få hadde noengang overlevd for å kunne fortelle om dem.

Alle fortellingene var enig i at man kunne stole på alle fra Eain. De brøt aldri det de sa, og drepte ingen. De stjal ikke, og var alltid ærlige. Men likevel ga det meg frysninger å tenke på å være alene med en fremmed mann i ørkenen. Det var så altfor lett for ham bare å drepe meg, og ta verdisakene mine.

Det var vanskelig å komme i kontakt med Eain-folket, siden de ikke kom frem fra ørkenen vanligvis. Jeg hadde hatt flaks da jeg møtte en gammel mann som kjente folket og kunne sette meg i kontakt. Jeg hadde betalt mye for denne reisen, over halvparten av formuen min. Men det var til den gamle mannen. Hva Eain-folket hadde fått, visste jeg ikke.

Eainmannen snudde seg ikke mot meg mens han begynte å snakke. Blikket hans var rettet på ørkenen.
“Jeg er Inar. Vi burde komme i gang.”, sa han i mitt morsmål, uten den minste aksent, “Ørkenen er godt akkurat nå.”
Jeg sa ikke noe, stilte meg bare ved siden av ham. Jeg så ikke mot ørkenen, men tilbake, mot oasen. Det var det siste tegnet av andre mennesker jeg ville se på lenge. Så snudde jeg meg og sa:
“Jeg er klar.”
Mannen svarte ikke. Han begynte stille å gå mot ørkenen.

Varmen i ørkenen var intens, men det merket man nesten ikke i klærne Inar hadde gitt meg, klær fra Eain-folket. Om natten var det iskald, men kulden kom ikke gjennom teltet til Eain-mannen. Det var virkelig utrolig.
Mannen ignorerte alle mine spørsmål, og holdt seg taus. Han viste vei, slo opp leiren, og laget mat. Ellers skjedde det ingenting.

Den andre dagen kravlet det noe stort ut av sanden foran oss. Det var en kjempeedderkopp, like høy som et menneske. Jeg rev øynene opp i terror. Men Inar stod bare rolig foran edderkoppen. Han hoppet unna i siste sekund da edderkoppen angrep han, og hoppet så bak på den. Der tok han frem litt tau, og bandt det på en komplisert måte rundt edderkoppen. Edderkoppen kjempet først imot, men var så rolig. Mannen så på meg.
“Kom opp.”, sa han, med samme uttrykksløse stemme som første gang.
Skremt gikk jeg bort til edderkoppen. Mannen rakte armen mot meg, og trakk meg opp.
Fra da av red vi på edderkoppen, og kom mye raskere frem.

Omtrent tre dager senere skjedde det igjen noe som ikke var vanlig for turen. Inar så seg mer omkring enn vanlig, og holdt edderkoppen i langsom gange. Vanligvis lot han den løpe så rask som mulig.
Inar viste ved tegn at jeg skulle stige av, og at jeg skulle være stille. Jeg gjorde som han sa. Edderkoppen satte seg i bevegelse igjen, og løp rask bort fra meg. Jeg begynte akkurat å angre på at jeg hadde stolt på ham, da sanden rundt edderkoppen begynte å bevege seg. Den kokte. Inar kastet edderkoppen rundt, og jaget den bort fra området der sanden var i opprør. Rett etter at han hadde kommet seg bort, lukket en utrolig stor munn seg der han hadde vært.

Opp fra sanden steg et monster som var verre enn noe jeg kunne ha drømt om. Det var så stort at jeg ikke klarte å finne ord. På to bein raget det høyt over Inar og horisonten. Det hadde lange klør, og lysende tenner. Det glefset igjen og igjen med nesten umulig fart mot edderkoppen og rytteren, men bommet hver gang med en hårsbredd.

Så kom edderkoppen bort til et av beinene til monsteret, og klatret rask opp. Vel oppe ved hodet trakk Inar en slags stav frem fra kappen, og slo monsteret mellom øynene med det. Monsteret kastet en gang på seg, så falt det sammen og forsvant i sanden. Inar hoppet opp på edderkoppen mens han falt fra en ufattelig høyde, men utrolig nok uskadet.

Han lenket edderkoppen bort til meg, og viste meg at jeg skulle komme opp. Reisen vår fortsatte.

To dager senere var vi fremme. Inar lot edderkoppen gå fri, og den pilte tilbake mot ørkenen. Inar gikk langsomt i samme retning. Jeg så lenge etter ham, og han snudde seg ikke en eneste gang. Det var første og siste gang jeg så noen fra Eain-folket.