Svik

Kong Kil stod høyt over kongeriket sitt, på toppen av slottet, og lot blikket vandre. Under ham var slottet, og i midten av byen. Rundt det strakte Naros seg, et lite, men frodig land. Folket levde i fred og ro. Fjellene var en god barriere mot Vivec, som ofte hadde prøvd å innta landet, men aldri klart det. Den eneste veien til Naros som ikke var rent selvmord, var Kalim-passet. Og der stod Kalim-festningen, og den ville ingen klare å ta. Det var den beste festningen i hele verden.

Kong Kil la seg rolig til å sove. Ingenting hadde noengang klart å true Naros, og slik ville det fortsette å være.

“Kalim-festningen har falt!” Kongen kunne ikk tro sine egne ører. Han grep hardt rundt lenene på tronen han satt på. Men det var ikke festningen som var det viktigste – hans kone og barna hans hadde dratt dit. Kongen så for seg det milde ansiktet til Jin, kona hans, Hamrin, den eldste og alvorlige sønnen hans, og Gionalda, den lille datteren hans med de små flettene… Kongen fikk tårer i øynene “Hvordan…?”, klarte han å mumle, “Hvordan kunne… de… bare ta den? Det var vel ingen beleiring som jeg ikke har hørt om?”

“Svik.”, sa budet som hadde kommet med budskapet. “Porten ble åpnet om natten. Deretter kunne Vivec-soldatene lett drepe vaktene og innbyggerne.”

Svik. Etter så mange år med fred ble alt sammen ødelagt av et eneste lite svik. Alt hans forfedre hadde bygd opp med deres egne hender. Kong Kil sank sammen på stolen. Det reddet livet hans. For er hodet hans hadde vært et lite øyeblikk tidligere, satt det nå en dolk i tronen. Kong Kil stirret på budet.
“Du svek meg også?”, klarte han å hviske.
Budet stirret tilbake med en blanding av hat og galskap.
“Det er ikke alle som er fornøyd med situasjonen, vet du.”, spyttet han ut, “Hvis Vivec overtar landet, trenger vi ikke å være redde for angrep lengre.”

Kongen satt urørlig mens budet ble bundet og slept av sted av slottsvaktene. Så rettet han seg opp. Han hadde en krig å føre, selv om han var svært underlegen.

Den neste timen var preget av den ene dårlige nyheten etter den andre. Vivec hadde visst forberedd angrepet godt, Kong Kil hadde nesten ikke tid til å reagere. Fra Kalim-passet veltet Vivec-soldatene inn som en flodbølge og etterlot seg et ødelagt landsskap med brente landsbyer og nedtrampede avlinger. Selv om han ved et mirakel klarte å vinne, var Kong Kil sikker på at Naros var dømt. Uten avlinger ville folk sulte i hjel. Han kunne ikke gjøre noe med herjingen til Vivec, soldatene hans var for få. Den eneste sjansen han hadde var å forsvare hovedstaden, men den ville snart bli offer for sult.

Hæren til Vivec hadde kommet frem til hovedstaden, to timer etter at budet hadde kommet frem. Naros fantes ikke lenger. Hovedstaden var beleiret, og ville også falle snart.

Lederne for Vivec-hæren red opp ved byporten, og forlangte å få forhandle med Kong Kil. Kongen hadde ikke noe valg, så han gikk ned dit.
“Hva er det dere vil? Dere har seiret allerede.”, sa han, “Men vi kommer aldri til å overgi oss, ford…”, kongen avbrøt seg selv. Han hadde sett ansiktet til mannen han snakket med. “Hamrin…”, hvisket han.

Hamrin flirte mens Jin og Gionalda red opp på siden av ham.
Jin sa foraktlig: “Du er for svak. Det har alltid vært. Det er derfor familien vår bare styrer over dette lille landet. Men vi gjør noe med det.”
Kongen var målløs. Etter en stund klarte han å si: “Dere… dere er forræderne? Men… jeg… men hvorfor? Dere ødela jo landet vårt?”
“Nei.”, sa Hamrin, “Vi erobret det. For å vise Vivec vår lojalitet. Til takk får jeg gifte meg med prinsessen der, og dermed får familien vår mer makt. Men som sagt, du ville ha vært for svak til å gjøre det. Du ville aldri ha ofret landet for et større mål.”
“Det stemmer.”, sa Kong Kil, “Det hadde jeg aldri klart.”
“Og derfor skal du dø.”, fortsatte Hamrin mens han rammet sverdet sitt gjennom kongen, som ikke gjorde noe for å verge seg. Han bare så på sønnen sin med triste øyne mens han ropte ut all sin frustrasjon over at den fredelige verden han kjente var blitt ødelagt på få timer. “NEEEEEEEIIIIIII….”

“NEEEEEEEIIIIIII….” Kong Kil satte seg opp i sengen mens han gispet etter luft. Han så seg vilt omkring. Han var i soverommet sitt, og hel. Hadde det bar vært en drøm? Kong Kil prøvde å roe ned pusten sin.

“Hva er det?”, spurte en søvnig stemme. Kongen snudde seg, og la merke til at det var kona hans som lå der ved siden av ham i sengen. Hadde hun aldri reist til passet? Og barna heller ikke? Å, så godt å vite at de var trygge! Kongen la seg roligere tilbake.
“Det var bare en drøm, kjære.”

Men tankene hans ga kongen ikke ro. Var det bare en drøm? Det hadde vært veldig livaktig. Kanskje… det var en advarsel? Han hadde hørt om drømmer som varslet fremtiden. Hadde han grunn til å mistro familien sin? Kongen vanket et øyeblikk i beslutningen. Men så så han på dronningen, og avgjorde at hvis han ikke kunne stole på henne, kunne han ikke stole på noen. Og da var ikke livet verdt å leve.
“Bare en drøm.”, gjentok han, “Men en fæl drøm.”
“Jeg la merke til det.”, sa Jin, “Du skrek deg jo nesten hes. Å, du må være tørst etter all skrikingen. Skal jeg hente vann til deg?”

Kongen nikket. Han var virkelig tørst, og selv om han hadde foretrukket vin hjalp det ikke så mye mot tørsten.

Mens Kongen ikke så på helte Jin et hvit, smaksløst pulver i glasset med vann, før hun rakte det til kongen med et smil.

Det var et sovemiddel, så kongen skulle få sove bedre! Trodde du noe annet? o.0