Lykkemynten

Det var en stormfull dag. En liten gutt ble født i en liten landsby i Kaviera. Som de fleste visste han lite om hva fremtiden holdt i vente for ham. Men de fleste kan gjøre en god gjetning, «jeg blir bonde». Det stemmer i 99 prosent av tilfellene. Men ikke i dette… gutten ville bli spesiell.

Det var ikke alle som var uvitende om dette. Det finnes alltid noen som er interessert i spesielle folk. To søstre, Kariatra og Isodora, mektige trollkvinner, fattet interesse for gutten. Vel, egentlig var det ikke selve gutten de hadde interesse for, men makten han kunne få. Men selv om de var søstre, var de ulike. Og de hatet hverandre. Kariatra hadde mørk hud, og et hissig temprament. Hennes brune øyne så ut til å brenne. Kariatra fant glede i å skade andre, men smilene det fremkalte ble ofte misforstått av menn. Isodora, derimot, var lys, med fyldig brunt hår, og rolig. Men det var en kald rolighet, kald og hardt som stål. Isodora la stor vekt på kunnskap. I tillegg gikk hun ut fra at slik hun tenkte seg ting, slik var de. Begge søstre var på sin egen måte svært farlig. De la planer. De ville styre gutten, og dermed makten hans. De visste at han ville vokse og bli en mann. Og de visste at den som hadde mest makt over en mann er kona hans.

Men de stod ikke på god fot med hverandre… så de jobbet ikke sammen, men hver for seg.

I den lille landsbyen dukket to nye jenter opp en dag i mai, men merkelig nok la ingen merke til at de var nye. De ble behandlet som om de var født og oppvokst der. Det var det folk trodde. Det er utrolig hva man kan gjøre med litt trolldom. Men hver av de to jentene visste ikke at den andre var annerledes enn resten av byen…

Høyt oppe over Kaviera svever hvite skyer. Der er noe mystisk med de skyene. Fra bakken ser de ut som… skyer. Men hvis noen hadde vært der oppe ville han ha sett skikkelser kledd i lysegrønne kapper. Men hvis den noen hadde sett på i lengre tid, ville han ha tenkt at kappene var egentlig gule. Like etterpå ville en betrakter ha vært sikker på at kappene var røde. Nå kunne det tenkes at betrakteren ville prøve å skimte ansiktet til en av dem som bærer en så merkelig kappe. Men hvis han hadde sett inn under en av hettene, ville han bare sett skygger. Dessuten ville han få en følelse av at selv om han ikke kunne se ansiktet, kunne ansiktet se ham veldig godt, og at han helst ikke ville bli utsatt for dette blikket. Så betrakteren ville rask ha vendt blikket bort fra det som måtte skjule seg under hetten og gått tilbake til å betrakte skikkelsene i sin alminnelighet. De ser ut til å sveve rundt omkring. Men selvfølgelig ville betrakteren ha kommet frem til at det er umulig å sveve, like umulig som det er å stå på skyer. Selv om det var akkurat dette skikkelsene gjorde. Så betrakteren ville konkluderende ha kommet frem til at han hadde drukket for mye øl kvelden før.

Men det var ingen betrakter der høyt oppe i skyene over Kaviera. De hattekledde skikkelsene svevde uforstyrret og ukjent over landet nedenfor.

Rett under en av disse skyene lå den landsbyen fra først avsnitt. Den lille gutten hadde vokst til en ung mann. Vel, faktisk var han en gutt, men det var ingen som ville si det til ham. I hvert fall ingen som ikke var ute etter en slåsskamp. Gutter, unnskyld, menn, i den alderen er ganske hissig når det gjelder den slags i Kaviera. Gutten skilte seg ikke akkurat ut i landsbyen. Han hadde kort lyst hår som de fleste, og var lav i forhold til det som var vanlig i resten av Kaveria, men det var vanlig i landsbyen. Klærne hans hadde moren hans laget, og de var ganske medtatt. Det eneste som var uvanlig var at han hadde rolige nesten svarte øyne som liksom suget til seg ethvert blikk. Uansett, han var en ung g… mann som hadde et alvorlig problem: han måtte velge.

Å velge er et av de vanskeligste og mest konsekvensrike problemer. Selv om det kanskje kan se ut som om f.eks. en drage er et mye større problem, er det faktisk ikke slik. For selv om det er vanskelig å kjempe mot en drage, kommer du aldri til å spørre deg selv «Kanskje jeg burde bare ha stått der og latt den spise meg?» Spesielt fordi du sannsynligvis ikke kan spørre deg noe som helst etter å ha møtt dragen. En drage kan ta livet ditt, men den kan ikke ødelegge det med nagende tvil, noe som er mye verre enn å dø.

Den unge mannen måtte altså velge. Og det var ikke engang at enkelt valg. Han måtte velge mellom to kvinner. Vel, de var egentlig bare jenter. Den ene het Idarella og var datteren til mølleren. Hun var en høy jente med langt, brunt hår og hadde alltid en spøk på leppene. De blå øynene hadde et glimt av humor. For å være ærlig var ikke spøkene hennes gode, men guttene lo likevel. Og hun var den beste kvinnen i landsbyen til å lage mat. Og så var det Katari. Hun var datteren til kjøpmannen, den rikeste mannen i landsbyen. Med svarte fletter og brune øyne var hun et uvanlig syn i området der. Hun ble omtalt som «den utenlandske skjønnheten», selv om hun var født og oppvokst i landsbyen. Leppene ble ofte streifet av et mystisk smil. Hun hadde en alvorlig karakter og til og med litt utdanning. Det var faren som hadde sendt henne på skolen. Hun hadde lært den unge mannen å lese litt, men han var ikke særlig god.

De fleste andre gutter ville ha vært henrykt hvis de hadde fått oppmerksomhet fra bare en av dem. Vel, alle egentlig, og mennene også. Det ville den unge mannen også, hvis han hadde fått oppmerksomhet fra bare en av dem. Men begge… faktum var at han følte seg som Paris som måtte velge mellom de to skjønneste gudinnene, selv om han aldri hadde hørt den historien. Han kunne ikke tro det som skjedde med ham. Med ham! Og han var skremt. Det hadde han all grunn til. Jentene var som gudinner for guttene i landsbyen. De behøvde bare å vifte med en finger, og guttene ville adlyde, i håp om å få et smil. Når han valgte, ville han gjøre en av de to jentene sur, og da var ikke helsa hans verdt noe som helst. Det var bare et spørsmål om tid.

Hittil hadde han klart å jonglere med begge to. I nesten tre uker. Det var farlig, og vanskelig. Ikke oppmuntre, men ikke fornærme heller. Svare unnvikende på alle spørsmål om en felles fremtid uten at det syntes. Han hadde balansert på en knivegg. Men det kunne han ikke nå lenger. I kveld skulle det være dans.

Dans var en av de rareste tingene i landsbyen. I alle andre deler av landet danset man for å ha det gøy, kanskje få oppmerksomhet fra en jente. Men ikke her i landsbyen. Hvis du danset dårlig, ville du bli ledd av i ukevis. Hvis du ikke møtte opp, ville du bli sett på som en raring. Hvis du danset med flere jenter, var det en skandale, fordi å danse med en jente var nesten like mye verdt som en forlovelse.

Hvis han ble borte, eller unnlot å danse, ville både Katari og Idarella være sure. Så han måtte velge. Og det så ikke ut til at det ville være mulig å velge uten å gjøre den andre sur. «Kommer du, Fabio?» Det var moren hans som ropte. Sånn. Det var det. Ikke mer tid til å finne en utvei. Han var fortapt. Han sukket, og pakket lykkemynten sin i dresslommen. Han kunne trenge all lykke han kunne få. Han hadde funnet lykkemynten en dag på veien. Den var fremmedartet og hadde mystiske symboler over hele overflaten. Lykkemynten. En mynt. Et lite håp tentes i øynene hans. Han hadde en ide. Det var ikke sikkert den ville virke, men bedre enn ingenting. «Kommer du, eller må jeg slepe deg ut?», ropte moren hans. Fabio smilte. Hun ville aldri gjøre noe sånt. «Jada, jeg kommer!» Han hadde en sjanse.

Hele landsbyen var samlet. De gamle parene hadde kommet hånd i hånd, men de som ikke hadde danset med noen før stod litt på siden. Jenter og gutter hver for seg. Etter hvert kom noen gutter, og spurte om å få danse med en jente. Jentene sa alltid Ja. Å få et Nei var så ille at ingen prøvde seg før de var helt sikre. Det gjorde det enda verre å få et Nei, fordi det var så sjeldent. Folk snakket fremdeles om Gunnar, som for femten år siden hadde vurdert en jente galt.

Snart var det klart at ingen andre ville spørre. Ingen unntatt Fabio. Han følte alles øyne på seg. Selvfølgelig visste hele landsbyen om ham og Katari og Idarella, selv om ingen snakket åpenlyst om det når han var i nærheten. Guttene og mennene missunte ham, og kvinnene… vel, han visste ikke hva kvinnene tenkte. De voktet den hemmeligheten nidkjærlig. Men at de snakket om ham visste han. Det merket han av tausheten som møtte ham når han gikk forbi en gruppe kvinner. En taushet som sa «Vi snakker ikke om deg, så vær så vennlig å gå videre slik at vi kan fortsette med det.» Uansett hva kvinnene mente, så måtte han velge nå. Eller følge planen sin. Fabio smilte.

Langsomt gikk han fra guttegruppen mot jentegruppen mens hele landsbyen så på. Midt imellom stoppet han. Så sa han høyt og tydelig, slik at alle kunne høre det: «Det er to jenter som jeg har lyst til å danse med, og som ville danse med meg. Dessverre klarte jeg ikke å bestemme meg. Derfor skal jeg kaste en mynt» Taushet. Hele landsbyen stirret. Ingen hadde gjort noe sånt før. Han dro frem lykkemynten og holdt den høyt i vært. «Mynt er for Katari, kron er for Idarella.» Så kastet han. Kron eller mynt.

Katari alias Kariatra raste. Hun hadde vært sikker på at han ville velge henne. Det hadde virket så enkelt. Gutten vokste opp i en landsby der trolldom hørte til i historiene. Men likevel hadde noe gått galt. Kariatra hadde stor lyst til å brenne mynten. Men hun tvang seg til å ikke gjøre det. Rolig, sa hun til seg selv. Med litt trolldom… trolldom kan forandre på det meste.

Mynt eller kron.

Idarella alias Isodora så med kjølig skuffelse på mynten. Hun hadde vært sikker på at han ville velge henne. Det hadde virket så enkelt. Gutten vokste opp i en landsby der trolldom hørte til i historiene. Hun hadde hatt svært lett spill med å få dem til å tro på henne. Men likevel hadde noe ødelagt de perfekte planene hennes. Men dette ville ikke være vanskelig å rette på… trolldom kan forandre på det meste.

Kron eller mynt.

Det er mye vanskeligere å få noe til å skje enn å få noe til å ikke skje. Hvis man vil at noe til skje, må man utelukke alle andre muligheter. Hvis man vil få noe til å ikke skje, må man bare utelukke en eneste mulighet. Det gjelder også trolldom. Og hvis man har dårlig tid, kan man ikke gjøre vanskelig trolldom. Faren for å feile blir for stor. Det visste både Isodora og Kariatra.

Hele landsbyens øyne var klistret til mynten.

Hvis det man skal gjøre er å få en mynt til å lande på én side, er den letteste måten å sørge for at den ikke lander på den andre siden…

Mynt eller kron.

Hvis noe svever høyt, f.eks. på skyene, og det faller ned, er det vanskelig å finne det igjen. Spesielt hvis det er noe lite, som en mynt. Noen ganger mister de kappekledde skikkelsene noe. Veldig få ganger noe verdifullt.

Kron eller mynt. Mynten svevde høyt og glitret i solskinnet. Mynt eller kron.

Drager. Drager er faktisk ikke onde, de er bare sinte. De er sinte på menneskene som angriper hele tiden, for å vinne ære. Riddere. Bønder med sverd som ville bli riddere. Trollmennlærlinger. Drager hadde lært seg å bli sinte og forsiktige gjennom vanlig evolusjon. Hvis en drage stoler på et menneske eller behandler det snilt er dragen død. Men noen ganger finnes mennesker som dragene ikke trenger å drepe. Dragevenner. For å sikre at andre drager gjenkjenner dragevennene og at de overlever, gir dragene dem kraftige magiske amuletter. De beskytter dem og folk som hater drager kan ikke bære dem. Dermed vet dragene at en som bærer et drageamulett er en dragevenn. Amuletten ser ut som en mynt, men med mystiske symboler…

Kling. Kron eller mynt. Klang. Mynt eller kron. Kloooiiiiiiing. Mynten stoppet. Hele landsbyen sto med åpen munn. Mynten hadde landet på kant.

Fabio var usikker. Det hadde virket så enkelt. Mynt for Katari og kron for Idarella. Han hadde ikke trengt å velge, og taperen hadde ikke behøvd å føle seg som taper. Men hva i alle dager betydde på kant? Hverken Katari eller Idarella, det var sikkert. Hvorfor måtte det bli komplisert med en gang han hadde funnet en måte å løse problemene på? Hvorfor? Hvorfor han? Fabio sukket og vurderte mulighetene. Han hadde ikke en sjanse for å få en jente her i landsbyen uten å bli til latter. Hvis han ble gammel uten kone var han også en raring. Vel, da var det bare en mulighet igjen. Å gå fra landsbyen.

Fabio beveget seg stille og forsiktig. Hvis noen la merke til at han gikk, ville hele landsbyen være på beina for å se på for skravle i løpet av to minutter. Han hadde fått nok oppmerksomhet som det var. Han hadde lagt igjen en lapp til foreldrene. De ville forstå. Håpet han.

Å gå på skyene kan bli ganske kjedelig etterhvert, det er alle som har prøvd det enig i. Derfor går ikke de kappekledde skikkelsene alltid på skyene. Av og til kommer de ned. For det er en fantastisk mulighet til å se verden der oppe fra, men man blir lei bare av å se. Et eler annet sted i Kaviera finnes det et høyt fjell, det når helt opp til skyene. Der går skikkelsene av og på skyene.

Da han kom ut av byen, ble han møtt av to skikkelser. «Mamma?», spurte Fabio vantro, «Pappa?». Foreldrene smilte. «Du har vel ikke tenkt å dra uten å avskjed, har du vel?», spurte faren. «Nei, men… jeg ville ikke at hele landsbyen skulle se når jeg drar. Hvordan visste dere at jeg skulle dra?» «Det var klart at du ikke kunne bli her. Vi forstår betydningen av myntkastet ditt like godt som du. Farvel. Og lykke til. Måtte du bli lykkelig der ute. Husk at vi alltid kommer til å elske deg.» Fabio visste ikke hva han skulle si. Han bare stod der og var lykkelig, og trist, og forventningsfull, og redd. Da solen løsnet fra horisonten, gikk to skikkelser tilbake til landsbyen, og en gikk videre, vekk fra landsbyen.

Han måtte dra til hovedstaden, fant Fabio ut. Det var der de fleste i kongeriket bodde. Han ville sikkert finne noen der som kunne fortelle ham hvorfor mynten hadde landet på kant, og hva han skulle gjøre nå.

Kariatra hadde ikke gitt opp. Hun reiste også fra landsbyen, og fulgte etter Fabio. Med magi var det lett å reise, så hun hadde det mye behageligere enn Fabio. Etter en stund var hun klar til å legge sin felle. Hun måtte bare få han til å drikke en trylledrikk hun hadde laget.

Veien var støvete og knustørt, og Fabio ikke mye bedre. Landskapet rundt ham hadde nok vært en ørken, hadde det ikke vært for Eke-tærne. De vokste helst der andre planter for lengst hadde gitt opp og dratt hjem. Ikke det at trærne gjorde landskapet hyggelige, de gjorde det… uvirkelig. Man hadde hele tiden en følelse av at de dro livet ut av en, at man svevde på randen mellom død og liv. Fariso grøsset på tross av heten.

Etter en stund møtte han en liten jente som satt ved veikanten. Hun drakk av en flaske. Fabio så med lengel på henne. Jenta la merke til ham. Hun smilte, og vinket ham bort til henne. «Hei.», sa hun, «Varm dag, er det ikke?» Fabio prøvde å snakke, men munnen hans var så tørt at han ikke kunne snakke. Så han nøyde seg med å nikke. «Skal du ha noe å drikke?», spurte jenta og bød frem flasken. Fabio nikket ivrig. Men så tenkte han at det var uhøflig bare å ta vannet, spesielt her hvor det var mangelvare. Han burde i det minste betale for det. Fabio lette i lommen sine, men fant ikke penger. Så kom han borti lykkemynten. Som en iskald bekk rislet av følelse av at noe var galt gjennom ham. Fabio så på jenta en gang til, nøye. Så så han det. «Du svetter ikke!», utbrøt han. Å snakke gjorde vondt. Fabio reiste seg usikker. Han var skrekkelig tørst, men det var noe veldig rart med jenta hvis hun ikke svettet. Og han hadde hatt nok av rare ting for nå. Fabio gikk sin vei.

Kariatra så etter ham med brennede hat i blikket.

Isodora hadde også forlatt landsbyen. Først hadde hun tenkt å gi denne Katari en leksjon, men hun hadde visst reist. Synd. Men den hun uansett måtte konsentrere seg om nå, var Fabio. Hun hadde en plan. Hvis hun kunne få ham til å sverge en ed, kunne hun gjøre den bindende ved hjelp av magi.

Fabio gikk gjennom en skitten landsby. Den het «D n gyllne bye », hvis man trodde på det nedslitte skiltet foran den. Folk heromkring hadde sans for prangende navner. Mens han trasket gjennom gaten (det var bare en), kom plutselig et følge ridende. De var kledd i fine klær, og i først rekke red en høy kvinne med en krone og en gyllen mantel. De andre var soldater kledd i prangende rustninger. Følget stanset foran Fabio. Dronningen snakket til ham. «Hei, du der, gutt! Jeg er dronning Sabina. Jeg rir gjennom kongeriket fordi jeg trenger flere menn i armeen min. Bli med, ellers blir du drept!» Soldatene pekte med sverdspissene mot halsen hans. «Kom igjen, sverg troskap!» Fabio tenkte som rasende. Han måtte finne på noe. Han hadde ikke lyst til å bli soldat, men det var noe mer. Så kom han på det. «Du er ikke dronning!» Soldatene var så forbauset at de glemte å drepe ham. Fabio snakket fort, før de husket det. «For det første, klærne dine er ikke skitten. Hvis du hadde ridd lenge gjennom kongeriket, ville de vært det. For det andre, det er en konge heromkring, ikke en dronning. Jeg hørte det på vertshuset. For det tredje, en dronning sier aldri «jeg», men «vi». For det fjerde, en dronning ville ikke rekruttert selv.» Men han hadde snakket, hadde Fabio beveget seg lengre og lengre bort fra følget. Så snudde han seg og løp, vekk fra veien og inn i skogen som begynte bortenfor landsbyen. Fabio trodde ikke på det han hadde sagt. Han hadde bare snakket for å paralysere mennene. Han ante ikke at han hadde rett. At dronningen egentlig var Isodora.

Isodora så etter ham med kjølig hat i blikket.

Fabio gikk gjennom en skog. Den var mørk og dyster. Han hadde gått seg vill. Det var ikke det at Fabio ikke var vant til skog. Han hadde lekt rundt omkring i skogene rundt landsbyen da han var liten. Han var vant til skog og burde slett ikke blitt skremt. Men likevel… det var noe mer enn bare det vanlige. Mer enn bare mindre lys på grunn av trærne. Selve atmosfæren var mørk og dyster. Den ga en følelse av å bli iakttatt. Av å være fortapt. I en labyrint av død. Fabio ønsket seg en varm seng og god mat. For første gang siden han forlot landsbyen sin hadde han lyst til å dra tilbake. Selv da han var nær ved å dø av tørst hadde han bare ønsket seg vann. Nå ønsket han seg trygghet, et hjem. Men det hadde han jo ikke lenger

Mens han gikk slik og tenkte sien egne dystre tanker, hoppet plutselig noen skapninger ut fra buskene og sperret veien. De var store, grønne og hårete. De hadde merkelige hjelmer med pigger på. Og svære økser. Det var økser som man ikke diskuterte med. Fabio snudde seg for å løpe. Dessverre var veien der også sperret. «Jeg… jeg… jeg gir meg», klarte han å hviske.

Fabio ble bundet og tatt med tilbake til leiren til de merkelige skapningene. En stor mengde med skapninger stimlet med en gang sammen for å stirre på ham. Det gjorde ikke akkurat at han følte seg bedre. Hva ville de gjøre med ham? Koke ham? Be om løsepenger? Selge ham som slave? Mens Fabio tenkte på alle de uhyggelige mulighetene, gikk tiden.

 

 

 

Da kvelden falt på, hørte han skrik i utkanten av leiren. Snart begynte det å vrimle av skremte skapninger. Fabio fattet håp. Hvis leiren ble erobret, ville erobrerne kanskje befri ham. Snart kom et menneske til syne. Fabio lo av glede. Han skulle ikke bli kokt! Han ville bli fri! Snart kunne han se at det var en kvinne. En kvinne! Og hun var nesten bare en jente! Hun hadde en bue over ryggen og et sverd i hånden. Fabio så seg rundt, men hun var det eneste mennesket han kunne se. Hvordan kunne hun ha kommet seg inn i leiren helt på egen hånd? Og hun så ikke akkurat utslitt ut. Hun så halvveis oppgitt ut, halvveis som om hun moret seg. «Vel, vel, dere har lekt nok med ham nå. Slipp ham fri.», sa hun til en gruppe av de rare skapningene som prøvde å gjemme seg uten særlig hell. Skremt tok en opp en kniv og skar løs tauene. Så skyndte den seg tilbake til de andre. «Kom igjen, da.», sa jenta til ham «Jeg har ikke tenkt å bli her hele dagen.» Fabio kom seg opp og fulgte etter jenta.

«Hvordan kom du deg inn i leiren? Jeg mener… du er jo bare en, og de var mange?», spurte Fabio. Jenta lo. «Det var ikke så vanskelig. Marldtrollene er noen skikkelige pyser. De løper og gjemmer seg bare man vifter med en stokk.» Fabio måpte. «Det var troll?» «Nei, egentlig ikke. Marldtroll. Det var bare noen som syntes at de så ut som troll, og kalte dem det. Navnet har blitt hengende.», forklarte jenta. «Men.. hvis de er pyser… hvorfor tok de meg til fange da?» «Å, de liker å skremme reisende. Tror det hele er en stor lek. De hadde sluppet deg løs om to-tre dager. Men hva er det egentlig du gjør her? Det er et farlig område. Derfor er det svært få som reiser omkring her, og de fleste er gale.» Fabio smilte. «Inkludert deg?» Jenta lo. «Ja, kanskje det. Siden jeg reiser omkring her, er jeg vel gal. Men jeg er i hvert fall klar over at det er farlig.» Så så hun alvorlig på Fabio. «Jeg flyktet fra en gruppe troll. Ekte troll. De liker ikke i ferdes i skog, så dette var en utvei. Og når man har med troll å gjøre, er en utvei noe du ikke kan si nei til. Men jeg spurte deg om din historie, og du har ikke svart ennå.» Da Fabio hadde fortalt om Katari og Idarella og lykkemynten og reisen hittil, sa jenta ettertenksom: «Jeg tror jeg skal bli med deg til hovedstaden. Troll liker ikke byer heller, og jeg har ikke lyst til å bli her. Og du kunne trenge en reisefelle som vet litt om farene her omkring. Ja. Jeg blir med.» Jenta kikket på Fabio, som for å utfordre ham til å protestere. Men Fabio bare sa: «Greit. Forresten, jeg heter Fabio.» «Jeg er Cira.» Dermed var det avgjort.

Resten av veien gjennom skogen ble Fabio flere ganger glad for ar han hadde selskap av Cira. Det var mange farlige ting i skogen, men Cira kjente til alle. Uten henne hadde han blitt spist 34 ganger, fanget 17 ganger, most 28 ganger, revet i småbiter 77 ganger, …. Fabio avbrøt den tenkte listen med et grøss. Heldigvis var de snart ut av skogen, det sa i hvert fall Cira. Han kunne ikke se noen forskjell, men hun påstod at det var mye mindre farlig nå, og at det var et tegn på at de nærmet seg skogskanten. Og derfra var det ikke langt til hovedstaden, bestemmelsesstedet deres.

På skyene var de kappekledde skikkelsene helt alene. Det hadde ikke alltid vært slik. For lang tid siden var det både drager, ryttere på flygende slanger og fugler på himmelen. Nå var slangene borte, dragene fløy ikke og fuglene fløy lavere.

Fabio så seg måpende omkring. Hovedstaden var en storby. Og storbyen var stor. Tenk, flere etasjer på hus! Og så mange folk! At de gadd å leve så tett innpå hverandre. Og all støyen fra kjøpmenn som ropte ut varene sine, narrer som gikk rundt og sang, fylliker som også gikk rundt og sang, om enn ikke så pent, tiggere som tigget, folk som sang, klaget, lo, klappet, klaget, trampet, ropte eller klaget. Mynter skiftet eier, noen ganger uten tillatelse, andre ganger med. Folk overalt. Cira så smilende på hvordan Fabio måpte av alt. «Kom, det vertshuset der borte ser bra ut. Så kan du prøve å finne biblioteket etter et godt måltid. Og vokt pungen din.»

Fabio var oppgitt. Han hadde funnet biblioteket, men kom ikke inn fordi han ikke var prest, trollmann, lærd eller adelig. Så hadde han fått tips om at prestene i Misotariordenen var de mest lærde og sikkert visste svar på spørsmålet hans. Han hadde søkt om å få stille et spørsmål til prestene. Problemet var at mange kom til tempelet for å stille spørsmål, så det fantes en prosedyre når man ville stille et spørsmål. Det fantes unntak, men den vanlige prosedyren var slik: Først sa man ifra at man ville stille et spørsmål. Så fikk man en termin. På den datoen kom man til tempelet og en novise vurderte om man fikk spørre prestene. Så fikk man beskjed om at det dessverre ikke var tid til å besvare spørsmålet, men man skulle i hvert fall få noen gode råd. Spis sunt. Ikke drikk for mye. Hold deg unna trøbbel. Neste, takk.

Misotariordenen er gammel. Den oppstod under fallet av storriket som Kaviera engang hadde vært. Adelen i riket var i tillegg til adelig lærde og mektige krigere. Noen få av de mektigste ble kalt for Misotarier. De red på flygende slanger og kommanderte drager. Det var luftstyrken til storriket. Den var uslåelig. Misotariene samlet det meste av kunnskapen i det gamle storriket i et enormt palass. Men Misotariene ble hovmodig, og det kom til opprør. Misotariene drepte uten hensyn. Da opprøret var slått ned, var riket nesten uten folk og gikk i oppløsning. Da storriket falt sammen, ble noen av Misotariene i slottet for å vokte kunnskapen, og for å lære. De kastet trolldom over stedet slik at ingen kunne komme dit uten lov. De lærte mye. Som å gå på skyene. Slottet ble i ettertid kalt det store tempelet, og ingen visste hvor det var. Ingen visste hva som skjedde er, heller, og de fleste så uansett på det som en myte.

I dag var det Fabios tur til å møte opp på tempelet. En novise førte ham inn i et nesten tomt rom der han fortalte historien om myntkastet. Så viste ham mynten. Novisen kjedet seg. Han hadde hørt enda rarere historier hele livet. «Dessverre har prestene ikke tid til å…» Novisen stoppet opp og stirret på mynten i hånden til Fabio. Så sa novisen: «Vel… kanskje likevel… bli med meg.» Fabio skjønte ikke hva som hadde skjedd, men var bare glad for at han ville få svar på spørsmålet. Han ble ført inn i et større og mer utsmykket rom. Det var en mann i en kappe der. Fabio kunne ikke bestemme seg for hvilken farge den hadde. Den så ut til å skifte hele tiden. Novisen lukket døren og gikk. Fabio prøvde å se inn under hetten. Han så ikke noen ting, men fikk en følelse av at han helst ikke hadde lyst til å se inn under hetten. Han tvang den bort og sa: «Hvorfor viser du ikke ansiktet ditt?» Presten slo hetten tilbake. Han var ung, ikke mer enn to år eldre enn Fabio. «Du er heldig som får se ansiket til en Misotari-prest, jeg gjør dette bare fordi denne mynten din som novisen fortalte om kan være noe viktig. Tempelet mister mye av sin mystikk og dermed av sin makt hvis folk ser på prestene som vanlige mennesker. Dessuten minner det prestene på at de ikke er enkeltmennesker, men en del av presteskapet. Med hette ser alle prester like ut. Nå, hva er spørsmålet ditt?»

Etter å ha hørt på historien, tenkte presten seg lenge om og sa så: «Kjærlighet kan man ikke avgjøre med noen gjenstand. Da må man stole på hjertet sitt. Du var ikke påvirket av kjærlighet, men av hensyn til din sosiale rolle i landsbyen. Men at mynten landet på kant var veldig usannsynlig. Jeg frykter at det er trolldom med i bildet. Kanskje ond trolldom. Du bør være veldig forsiktig. Og så er det mynten din. Den er veldig magisk, og jeg har aldri sett en slik en før. Den ligner på et drageamulett, men er likevel annerledes.» «Hva er et drageamulett?», spurte Fabio. Presten forklarte om dragevennene. «Jeg ville råde deg til å oppsøke det store Misotaritempelet vårt på Klippefjellet. De vet sikker hva den betyr der.» «Ja vel, jeg skal dra til dette Klippefjellet. Takk for hjelpen.» Presten sukket. «jeg skulle ønske jeg kunne ha gjort mer. Eller at jeg kunne ha svart alle som spurte. Men det er så mange som spør og så få som kan svare. Vel, du skal ha lykke til likevel.»

«Skal du dra til det store Misotaritempelet?», spurte Cira. «Ja, og du skal vel dra videre. Våre veier skilles her,» Fabio rakte frem hånden. «takk for et godt reisefølge og at du reddet meg fra Marldtrollene.» Cira slo hånden unna. «Er du gal? Tror du at jeg lar sjansen på å dra til Misotaritempelet gå fra meg? Er du klar over at å dra til Misotaritempelet er like mye verdt for en eventyrer som å dra til Alvebyen? I vårt århundre er det tre som folk flest tror har dratt til Misotari. En lyver, en er bare en skuespillfigur, og jeg har mine tvil når det gjelder den tredje.» «Så da blir du med, da?», spurt Fabio glad. Han like Cira. «Selvfølgelig. Nå. Vi trenger utstyr. Hvor skal vi egentlig?» «Jeg tror ikke jeg får lov til å si det endelige målet her i byen. Først skal vi til hengebroa over Dypekløften.»

«Hvorfor reiser du egentlig rundt i landet?», spurte Fabio en kveld de slo leir, «det virker ikke på meg som om du har noe mål. Du bare går der det passer deg.» Cira smilte. «Det stemmer. Men jeg reiser ikke rundt for ingenting. Jeg er en solskinnsforkjemper. Vi er en gruppe folk som prøver å gjøre gode ting. Akkurat som ridderne i gamle dager, før storriket gikk i oppløsning. De styrte landet reddferdig, kjempet alltid for det gode og mot det onde.» Cira sukket. «Jeg skulle ønske at jeg levde i de dagene!»

Kariatra var sint som bare det. To ganger hadde gutten sluppet unna. Men ikke denne gangen. Denne gangen skulle han dø. For hun levde etter regelen at hvis hun ikke kunne få noe selv, skule ingen andre få det heller.

Fabio og Cira hadde gått hele dagen mot hengebroen. Sent den kvelden kom de til et lite hus der en gammel kone bodde. De banket på og spurte høflig om de kunne være der den natten. Kona sa jo da, det var helt greit, og spurte om hvor de kom fra og hvor de skulle. Da hun fikk vite at de skulle over hengebroa, fortalte hun dem at den var rast sammen og at de måtte gå gjennom Mørkeskogen. De sov, takket for hjelpen, og dro videre neste morgen.

Kariatra så etter dem og smilte. Det var troll i Mørkeskogen.

Mørkeskogen virket egentlig ikke mørk når var hadde noen å snakke og le sammen med. Fabio og Cira la i vei uten å bry seg om morgendagen. Eller noe som helst annet. De la ikke merke til at de ble forfulgt.

Da kvelden falt på slo de leir på en lysning. Cira sov lett etter mange år på veien. Midt på natten våknet hun. Det var stille. Cira satt taus og lyttet intens. Det hørtes skritt. En kvist brakk. Stille krøp Cira ut av teltet og vekket Fabio. «Hør her», sa hun, «jeg tror vi blir snart angrepet. Vi må holde lysningen, i skogen har vi ikke en sjanse. Her er to ladete armbrøster. Sørg for at de tar minst to liv. Når du har skudd, lader du opp igjen med sveiven her. Jeg skal holde dem borte fra deg.» Så tok hun frem buen og satte seg i posisjon. Fabio tok et overbikk over situasjonen. De var to. Lysningen var åpen til alle kanter. Hver av dem måtte forsvare en halv lysning. Cira kunne kanskje klare det, men han? Han hadde et sverd, de hadde kjøpt det i byen, men han var ikke god med det. Fabio fikk ikke mer tid til å overveie situasjonen fordi fienden avgrep. Det var svære, hårete vesener med stridsøkser. De så ut som Marldtroll, men noe annerledes. Fabio gispet. «Troll», ropte Cira mens hun skjøt den første pilen med buen sin. Et troll falt. Fabio summet seg og skjøt. Enda et troll falt. Han skjøt igjen. Enda et. Cira hadde allerede drept fem troll, men nå hadde de kommet frem til leiren. Cira og Fabio trakk sverdene. «Legg fra deg sverdet! Det nytter ikke noe, du er ikke god nok! Bruk armbrøsten! Jeg skal holde dem borte fra deg.», skrek Cira. Fabio la sverdet ned og gikk løs på sveiven. Etter altfor lang tid kunne han skyte ende en gang. Og løs på sveiven igjen. Hele tiden sprang Cira rundt, dukket unna øksehugg, parerte sverdslag og skadet troll som kom for nærme Fabio. Etter en stund som virket som en evighet flyktet trollene. «Jeg syntes du sa at troll hatet skoger», klarte Fabio å si. «Det der… det var skogstroll. Jeg trodde de var lenge utdødd. Beklager.» «Det trenger du ikke. Du visste det jo ikke. Men takk for at du reddet livet mitt omtrent femti ganger under kampen.» Cira lo. «Hadde du tid til å telle?!» «Nei, det var derfor jeg sa omtrent.» Så lo de sammen til det verket i kjevene og den grusomme stemningen fra kampen bare var et minne.

«Hvor skal vi nå?» De hadde passert skogen og var kommet tilbake på den vanlige veien et stykke etter hengebroa. Som merkelig nok var hel. Kanskje noen hadde reparert den allerede. «Neste stopp er tvillingstindene og så skal vi gjennom dem. I en tunnel i østtinden.»

En kveld kom de frem til et lite hus med en gammel dame. Der fikk de beskjed om at tunnelen gjennom østtinden var rast sammen og at de måtte gå gjennom Kløvpasset i vesttinden.

Isodora så etter dem og smilte. Det var en drage i Kløvpasset.

«Er du sikker på at dette er lurt? Folk sier at det er en drage her.» «Jeg er helt sikker på at det går bra.» Fabio var ikke så sikker som han lot som. Faktisk var han ganske redd. Men det behøvde ikke Cira å vite. «Du har jo reist mye omkring. Du har sikkert møtt drager før.» «Da hadde jeg ikke vært i live nå. Drager er illsinte, terroriserer landsbyer og røver prinsesser. Drager er farlige. Enda verre enn en stor gruppe troll. Jeg har ikke overlevd på veiene i kongeriket ved å ta slike sjanser.» «Men i historiene drar helten ut for å finne en drage å kjempe med. Og vinner. Etter det du gjorde med trollene, tror jeg ikke at heltene kan være bedre til å kjempe enn du er.» «Det er i historiene, det. Hvis du leter etter en drage å kjempe med i det virkelige livet, er du ikke en helt, men en idiot. Man blir ikke helt av å kaste bort livet sitt. Man blir helt av å overleve. Heltene jeg har møtt lette ikke etter fare. Faren kom til dem. Men når den gjorde det, da kjempet de. Og vant. De ga meg alle det samme rådet, som jeg har fulgt. «Hold deg unna fare der du kan.» Det har reddet livet mitt mange ganger.» «Så hver gang du kom en landsby som er terrorisert av an drage, stakk du bare?! Lot menneskene lide?», spurte Fabio vantro. «Vel… jeg… jeg har… jeg har aldri kommet til en landsby som var terrorisert av en drage, når jeg tenker over det. Eller et kongerike der prinsessen er røvet av en. Merkelig. Jeg som reist så mye rundt i verden. Jeg har aldri tenkt nærmere over det. Hadde ikke tid. Alltid noen å løpe fra.» Cira sukket. Fabio spurte: «Så det du sier er at ikke har hørt om noen drager på alle reisene dine? At de bare er oppskrytt?» «Å, jeg har hørt om mange drager, men… de var alltid et unntak, drager som ikke plaget folk. Rart.» «Vel, vet du, den presten i Misotaritempelet, han sa at drager faktisk ikke er slemme, bare lei av alle som prøver å drepe dem.» «Vel, hvis vi møter en får vi håpe det, da.»

Da sol stod på sitt høyeste, reiste en stor flygende skapning seg fra bakken og fløy i deres retning. «Dragen!», skrek Fabio og snudde seg for å løpe.

Cira holdt ham igjen. «Du kan ikke løpe fra den. La oss prøve å vise den at vi ikke vil skade den, bare passere.» Cira stilte seg godt synlig og løftet armene hørt slik at dragen kunne se at hun ikke bar noen våpen. Så hoppet hun til siden rett før drageilden traff henne. «Det virker ikke!», ropte Fabio, «La meg prøve!» Fabio stilte seg synlig i veien og holdt opp lykkemynten. Dragen stanset. Så landet den. Den så fortsatt mistenksom ut, men pustet i hvert fall ikke ild lenger. «La venninnen din holde i amuletten.», sa den med en dyp stemme. Cira berørte mynten, og dragen så fornøyd ut. «Bare de som ikke vil skade drager kan holde i amuletten», forklarte han. Så inviterte han dem inn i hulen sin.

Dragehulen var helt annerledes enn forventet. Den lignet mest av alt på et palass. Fabio og Cira så seg forundret omkring. Dragen smilte. I hvert fall håpet Fabio at blottingen av den imponerende tanngarden skulle være et smil. «Alt dette», sa dragen, «ble skapt ved hjelp av magi. Vi drager er veldig gode på magi hvis vi har tid.» Så lot dragen dem fortelle om vandringen deres og målet. «Hmm…», sa han, «hmmm… vet dere, det er langt dit. Jeg kunne fly dere dit. Fordi det er første gang jeg får besøk på lang tid.» Fabio så på Cira. Så sa han: «Jeg kunne tenke meg det. Jo fortere vi kommer til tempelet, jo fortere er jeg ferdig med alt dette. Og du?» «Jeg blir i hvert fall med. Tenk! Å ri på en drage! Det er bedre enn Misotaritempelet. Ingen har engang våget å skryte om noe sånt!» Fabio smilte. «Var det ikke du som fortalte at man burde holde seg unna fare?» «Vanligvis, ja. Men man dør uansett før eller senere, så hvorfor skulle man ikke oppleve noe før det? Poenget med regler er å vite når man skal bryte dem og å holde seg til dem ellers.» Ti minutter senere fløy de høyt over Kaviera.

Da de kom til det store tempelet, ble de tatt godt imot. Prestene hørte på Fabios spørsmål. De sa at de måtte lete i biblioteket og at det kunne ta litt tid. I mellomtiden fikk de vite om tempelets, og dermed landets historie. Etter nesten en uke ble Fabio kalt for å få svar.

Fabio var i overprestens rom i Misotaritempelet. Overpresten sa: «Lykkemynten din, som du har spurt om, er ingen mynt. Det er et helt spesielt drageamulett. Det tilhørte lederen for Misotariene. Da amuletten gikk tapt, forsvant også Misotariene. Nå som du har det, kan du gjenreise fortidens storhet. Men valget er ditt. Det er du som har amuletten.»

Fabio tenkte seg godt om og sa så: «Hvis jeg gjenreiser riket, kan jeg skape fred i Kaviera. Men jeg vil ikke leve evig. En dag vil det komme noen som utnytter makten som riket gir og det vil bli ødelagt igjen. Eller alle vil bli slaver. Hvis jeg ikke gjenoppretter riket, vil det fremdeles være uro i landet. Men minnet om rikets fred og godhet, selv om det ikke var det i rikets siste dager, vil inspirere folk til å kjempe for det gode. Og siden disse gruppene ikke har makt, kan heller ingen utnytte den. Jeg skal ikke gjenopprette riket.» Overpresten nikket. «En klok avgjørelse. Og hva har du tenkt å gjøre nå?» «Vel, jeg har fremdeles til gode å finne kjærligheten, så jeg reiser nok videre.» «Det er farlig å ferdes på veiene. Jeg skal be Cira bli med deg som beskyttelse.» «Men hvorfor skulle hun ønske å bli med meg?», spurte Fabio. Overpresten kastet en stor, tung pose til ham. «Fordi du har gull. Massevis.» «Hvorfor skulle du gi meg gullet? Jeg har ikke noe å gjengjelde det med.» «Jo da, det har du. Jeg kunne tenke meg å bytte amuletten din i en vanlig drageamulett. Slik at ingen kommer på dumme ideer om å gjenopprette riket. Og amuletten din er ganske mye verdt, synes du ikke?»

Overpresten stod ved porten og så to skikkelser gå bort fra tempelet. Han lurte på hvor lang tid det ville ta før Fabio skjønte at han allerede hadde funnet kjærligheten.